Gjesteinnlegg fra Thomas Stordalen – Motivasjon!

Hei :) Jeg har spurt min samboer om han ville skrive et gjesteinnlegg på bloggen som omhandler det å finne motivasjon til å trene eller å finne tilbake til gnisten igjen. Les og ta til deg nyttige tips.

Jeg orker ikke å trene i dag, jeg gidder ikke. Motivasjonen min er på bunn og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få den tilbake. Trening er så tiltak og jeg har mest lyst til å ligge på sofaen og spise godteri, potetgull å se en serie på Netflix. Trening er blitt så kjedelig og jeg føler ingen fremgang lenger. Løping er så ut og styrketrening kommer jeg i hvert fall ikke i gang med igjen. Høres dette kjent ut? Vi har alle vært der, i en eller annen form. Motivasjonen til å gå på trening er blitt borte og det er veldig vanskelig å komme ut av det mønsteret igjen. Personlig har jeg vært der mange ganger, både før min livsstilsendring og etter. Det er ikke lett å holde trøkket oppe 24/7 og noen ganger er det helt i orden å lytte til kroppen, ta seg en pause og ikke gjøre den styrkeøkta, løpeturen eller spinning timen. Men hva kan du gjøre når motivasjonen gradvis blir mindre og mindre, og du sliter med å finne den igjen?

Hvorfor har du mistet motivasjonen?

Jeg tror det er helt vesentlig å begynne med dette enkle spørsmålet. Det er sannsynligvis en grunn til at du kommer dit og jeg skal vedde på at du for ikke så lenge siden var topp motivert for trening. Kjenn etter inni deg, lukk øynene og spør deg selv; Hvorfor er jeg ikke motivert akkurat nå?

DSC03783

 

Nå skal ikke jeg liste opp alle mulige grunner på hvorfor treningsglede og treningslyst er borte for det er så innmari individuelt fra person til person. Men du kan ha blitt syk eller skadet og syns det er tøft å komme tilbake til nivået du var før skaden eller sykdommen. Du jobbet så utrolig hardt og lenge mot det målet men når dagen endelig kom så klarte du det ikke. Eller det kan være så banalt som at du er drittlei av å se treningsposter på instagram eller FB hvor alle forteller om den rå økta de hadde, eller det løpet de virkelig fikk det til å stemme i. Som sagt, det er utrolig mange grunner her og du må selv grave for å finne svaret for deg selv.

 

Mål
Ok, la oss ikke snakke mer om grunnen til at lysten din er borte men gå rett på mulige løsninger og verktøy du kan ta i bruk for å få gnisten tilbake. Det å ha et klart og tydelig mål med treningen er viktig og det trenger ikke være så stort mål heller. Begynn med det aller enkleste, målet ditt nå er å få treningsgleden tilbake. Ikke begynn med sub40 planene igjen på mila, eller din drøm om å løfte din egen kroppsvekt i de forskjellige øvelsene som for eksempel. benkpress, markløft eller knebøy. Også markerer du av i kalenderen at innen fire uker skal dette målet være nådd. Jeg tror på det å sette seg mål, både små mål og litt større mål. Det er neppe noen god ide å si til deg selv at du skal trene 6 knalltøffe økter den første uken for å nærme deg målet «treningsglede». Kanskje 2 eller 3 lette økter er en god start og jeg ville helt klart ringt eller sendt melding til en venn som du kan trene med. Hva med en kort løpetur med bestekompisen eller bestevenninnen din? Gjerne med en som er litt engasjert og glad i å trene. Dere kan også gå dere en tur på 1 times tid og bare prate om alt og ingenting. Da får du en god treningsøkt og masse mentalt påfyll som forhåpentligvis gir deg litt glede når du legger deg om kvelden.

12122473_851933428254522_8317889859446629552_n

 

Jeg håper og tror du våkner med et litt større smil dagen etter og at du tom kjenner på litt overskudd når du gjør deg klar for jobb og andre plikter denne dagen. Utover dagen kjenner du at du likte deg i går, det var hyggelig å treffe igjen Ole eller Hanne og det var jo faktisk helt ok å trene litt igjen. Vet du hva? Jeg bestemmer meg for at jeg skal få tilbake treningsgleden igjen og øktene fremover skal være skikkelig lystbetonte. Plutselig drar du med en gammel barndomsvenn på styrketrening så føler du deg kallet for en spinning time og setter deg forrest i salen. Kanskje du gikk litt utenfor din komfortsone på den spinning timen også, uten at det var noe mål. Tidligere hadde du jo alltid sittet bakerst i et hjørne. Rock on! Du har kommet deg gjennom den første uken og kjenner en større glede over treningen en hva du har gjort på lenge. Du har vært flink med maten og spist mye mindre søtsaker en hva du har gjort de siste ukene etter hvert som motivasjonen ble dårligere og dårligere.

De kommende tre ukene tar du små steg hele tiden, du øker ikke for mye i mengden men holder deg til lystbetont trening som gir både fysisk og mentalt overskudd. Du treffer venner og kjente på trening som er med og motiverer deg. Og du var tom så flink at du tok en times løpetur i skogen, uten musikk på ørene og bare med inntrykk og lyder fra naturen. Frisk luft ned i lungene og kanskje noen vakre landskaper underveis. Slikt gir energi og motivasjon til at du vil gjøre det igjen.

219409813065442065_k4XBe6Bx_f1

Måloppnåelse
Det nærmer seg slutten på uke 4 og jeg er helt sikker på at du nærmer deg målet ditt. Den gule Post-it lappen hvor det står «TRENINGSGLEDE» på henger fortsatt på baderoms-speilet og du smiler litt ekstra denne dagen for du kjenner inni deg at målet er nådd. Og du har egentlig ikke gjort så utrolig mange store grep, men senket skuldrene, ikke hatt fokus på prestasjoner og bare nytt masse sosialt samvær med kjente og kjære. Men du har også hatt noen fine treningsøkter alene hvor du har latt tankene flyte litt fritt, og kanskje har nye mål dukket opp i hodet ditt. Hvor kult er ikke det? Dette målet er kanskje ikke det største eller det råeste i din hverdag akkurat nå men det betyr ingenting. Du har nådd et mål og det skal du klappe deg selv på skulderen for. Stegene du har tatt de siste ukene vil ha stor betydning for veien videre i din trening og det skal du være skikkelig stolt av. Nå kan du feire og kanskje spise en ekstra god middag sammen med familien din eller vennene dine mens dere prater om de morsomme øktene dere har gjort sammen de siste ukene. Smilet ditt er ekstra stort denne kvelden for du har funnet tilbake til noe av det aller viktigste som må ligge i bunn når det gjelder trening, nemlig treningsglede.

image-5

 

Ta med deg denne gleden fremover. Du er utrolig heldig som er frisk nok til å drive med fysisk aktivitet og det i seg selv er en stor glede. Ikke glem det.

Lykke til med å finne din treningsglede fremover – den er der og du vil finne tilbake til den. 

image

Risør triatlon og Risør halvmaraton

Jeg deltok på mitt første triatlon i fjor under Risør Festuke. Risør satser på en aktiv høstferie for voksne, unge og barn, og i år satset de på maraton, halvmaraton, mila og barneløp. Et utrolig flott og vel organisert arrangement som kommer til å bli enda mer populært i årene som kommer. En helt utrolig herlig gjeng med folk som arbeider frivillig under hele høstferien. 

IMG_3529

 

Risør sprinttriatlon ble arrangert søndag 27.09.15. Stemmingen var ikke like nervøs som for 1 år siden. Dette hadde jeg jo vært gjennom en gang tidligere, bare nå med litt mindre trening og hakket dårligere form. Ecotrail 45 km ga meg løping og kondisjonstrening generelt opp i halsen. Trening etter Ecotrail har kun bestått av styrketrening og noe kortintervaller så forutsetningene for at dette skulle gå bra var jo egentlig ikke der. Men jeg gjorde og gjør dette for gøy og for å støtte det Risør Festuke jobber hardt med.

Svømmingen var hardere enn i fjor. Å bli andpusten i kaldt vann er ikke det beste jeg vet, men jeg fikk karret meg inn på 19 minutter og det er 3 minutter seinere enn i fjor. Men så hørte jeg at det var noe lenger i år enn i fjor så kanskje svømmingen ikke var så værst alikevel, for en utrent nybegynner-triatlet. Jeg husker under svømmingen at det var sinnsykt deilig å få det kalde vannet i ansiktet, for man blir svett når man svømmer i våtdrakt i kaldt vann! Tenkte også underveis at jeg bare hadde lyst til å gi meg og det skulle ikke bli første gang jeg tenkte dette! Når jeg omsider var kommet opp av vannet rev jeg av meg våtdrakten, fikk hjelmen og skoene på meg for så å løpe ut og hive meg på sykkelen i en rasende fart. Jeg brukte kun 00:01:26 i skiftsonen fra svømming til sykkel og det er jeg ganske fornøyd med.

IMG_3535

Syklingen gikk nok bedre i år enn i fjor da jeg brukte racersykkel. Men fy fader, det svir i låra å sykle fort i oppoverbakke når man ikke har utholdenhet i beina, haha. Men jeg peisa på det jeg kunne og skulle underveis ønske jeg ikke hadde meldt meg på! Dette var tungt, tenkte jeg. Og det skal jo være det, men mørke tanker dukket opp underveis. 4 runder a 5 km i en forholdsvis kupert løype tar knekken på beina. Jeg syklet inn til skift etter 00:49:45 og er fornøyd med det.

IMG_3534
Foto: Bjørn Svensson

Å løpe etter man har syklet 20 km er tøft å gjøre, men jeg kom meg inn til mål etter å ha brukt 00:32:35 på 5 km i en hard løype. Løypa er 2,5 km med en helsikes bakke i starten.
Når du må gå opp bakken fordi du ikke har pust til å småtrippe da syns jeg tiden min ble relativt ok. Den siste runden var helt forferdelig, men jeg klarte å ta igjen en deltager her og det er jeg skikkelig fornøyd med. Jeg slo tiden min med halvannet minutt fra i fjor og jeg er så sykt stolt over det! Jeg klarte målet mitt om å ikke komme sist og å slå tiden min fra i fjor. Neste år skal jeg love å stille bedre forberedt.

Risør halvmaraton.
For en dag. For en stemning. For et arrangement. Jeg var nervøs før start. Jeg var så redd for å komme sist. Startskuddet gikk 1045 og vi var 31 deltagere som løp denne søndags formiddagen. Når du ikke har løpt på en god stund og skal begi deg ut på 21,1 km med 500 høydemeter til sammen, det er ingen lek. I hvertfall ikke for meg.

IMG_3554

Merket fort at jeg ble stiv i leggene og blemmer piplet frem på begge føttene. Første runde løp jeg hele veien, andre runde begynte jeg å gå i bakkene og 3 og 4 runde gikk litt saktere og med selskap av meget hyggelige Vilde Nicoline!

Et løst og ledig mål jeg hadde satt meg før start var å komme i mål på under 02:30:00 noe jeg klarte med 13 minutter og å ikke komme sist. Jeg klokket inn på 02:17:56 og havnet på nest siste plass. Jeg slo alle som ikke løp den dagen og jeg beviste for meg selv at man klarer det man vil.

IMG_3581

 

IMG_3582

Hvordan er det å bo med en ultraløper?

Ja, hvordan er det egentlig å bo med en populær ultraløper? Jeg er som mange vet samboer med Thomas Stordalen. En meget sjarmerende og hyggelig type som byr masse på seg selv hele tiden. Det hagler med kommentarer fra ivrige jenter på Facebook og Instagram titt og ofte. Jeg kan godt innrømme at det kribler litt i sjalusifoten min at så mange jenter er interessert i hva min type driver med. Men jeg skjønner jo at dere jenter blir beundret over at han deler så mye av sine følelser med omverdenen. Av og til føler jeg at jeg må dele han med hele Instagram og halve Facebook. Neida, joda, neida. Ber om at dette leses med en noe anelse ironi og morsomhet.

IMG_1393
Her støtter jeg en sliten herremann under fjorårets Bislett24h

Når man bor og er kjæreste med en ultraløper så må man tåle at det er samtaleemner om løping ganske ofte, hver dag, hele tiden. Haha! Og jeg skal glatt innrømme at jeg til tider blir dritt lei av å høre om all denne løpingen. Det er løping overalt. Når det er sagt så er det ikke sånn at jeg ikke bryr meg, jeg støtter han fullt ut i det han driver med og jeg hindrer han ikke i noe som helst. Jeg er kanskje hans største fan, men ikke så flink til å vise det så jeg tror ikke han vet det.

IMG_1392
Her coachet han meg gjennom Jessheim halvmaraton.

For ikke å snakke om all den hvilen han må ha. Det er hvile etter han har stått opp, det er hvile etter han har trent, det er hvile etter lunsj, det er hvile etter middag også er det hvile før han skal legge seg til å sove. Altså hvordan skal jeg en gang få sjans til å prøve meg på litt hygge innimellom all denne hvilen? For all del det er lov å hvile, men trenger en ultraløper å hvile så mye? Han trener da ikke så hardt hele tiden? Kanskje han begynner å bli gammel? Haha. Det sies jo at trening øker den såkalte lysten, men den ser jeg ikke mye til for å si det sånn.

IMG_7557 (1)IMG_7417Også er det alle disse skoene da. Det holder tydeligvis ikke med 3-4 par løpesko. Neida, 10-12 det er et fint tall med sko det. I tillegg har han ikke små føtter. Han har større føtter enn en gjennomsnittlig mann, nærmere sagt str. 50,5. De tar ikke liten plass i den gangenvi har skal jeg si dere. Heldigvis er han snill og legger vekk de skoene han ikke bruker så ofte (det er vel egentlig jeg som har sagt at han skal gjøre det). Han har faktisk mer treningstøy og sko enn det jeg har. Men så har han lite sivilt tøy da. Og for ikke å snakke om at han konstant går i treningstøy all day long! Det er fint å se kjæresten sin i noe annet enn treningsklær av og til.

IMG_3389
Dette er bare en brøkdel av skoene hans!

IMG_3390 IMG_3391 IMG_3392

Det tar mye tid å forberede seg på disse ultraløpene og enda mer tid kommer det til å ta når han starter oppkjøringen til 4 Deserts Grand Slam som er 4 ørken ultraløp. Man må tåle at kjæresten er ute og løper i opptil flere timer flere ganger i uka. Nå er både han og jeg heldige da han har som «jobb» å løpe. Så vi har som regel kveldene sammen såfremt han eller jeg ikke har andre planer. Men så er det disse kveldene da. Han slokner jo som regel klokka 19 ish hver eneste kveld. Kjempegøy for meg.

Både jeg og han er enige om at det han gjør er egoistisk og det er helt greit så lenge det ikke er snakk om hver dag over flere år. Han bruker enormt med krefter og tid på å nå målene sine og det er klart at det går ut over både romantikk og andre ting i forholdet, men han er flink til å prioritere.

Som sagt så er han en følsom person og han griner etter hvert eneste endte løp. Han kan godt grine underveis også. Han kan til og med ringe meg under harde økter fordi han griner og må ha støttende ord. Og da er det som regel for å si hvor mye han elsker meg eller at han sliter. Og det er jo kjempe hyggelig, det gjør et kjærestehjerte bløtt. Han ringte gråtende til meg en gang da han var på treningsleir i Portugal. Da fortalte han meg at han var så stolt av at han klarte å mestre all treningen og å vise fingeren til fortiden. Dette betyr mye for han og det vet jeg.

Han mannen min, han får til utrolig mye. Han får til det umulige og han er en ekstremt sterk person. Jeg skulle ønske jeg var halvparten så sterk i hodet som det han er. Han setter seg et mål og når det. Han er en sjarmør og han får meg til å le og det elsker jeg ved han. Jeg kunne ikke bedt om en mer fantastisk kjæreste enn det han er for meg. Han støtter meg i alt og backer meg opp når jeg trenger det

IMG_1647

 

Likte du innlegget? Del det gjerne :)

Min ultra debut – Ecotrail 45 km

Da er min ultra debut overstått og det gikk over all forventning. Jeg sitter her og kan nesten ikke tro at jeg har fullført mitt første ultraløp etter den oppkjøringen jeg har hatt. Jeg har vært superflink med treningen, men jeg har ikke alltid vært like positiv til hver økt. Det har vært en berg og dal bane, men for en opplevelse det var å løpe mitt første ultraløp.

DSC04064

 

Dagen før løpet var jeg avslappet og stresset ikke en eneste gang. Jeg tok det med ro, slappet av på sofaen, spiste godt og tenkte ikke så mye over hva som skulle foregå morgenen etter. Gjorde alt klart dagen før og var superklar når lørdagen kom.

Før start var jeg kjempenervøs. Det fløy hundre sommerfugler inni magen min og pulsen var høy. Hva var det jeg meldte meg på? En tur på 45 km? Hvordan i alle dager skulle det gå? Min lengste treningstur før dette løpet var 30 km på asfalt. Ikke en gang har jeg trent i terrenget, så jeg ante ikke hva som ventet meg. Men en ting visste jeg før start, jeg visste jeg kom til å klare dette. Det var ikke et alternativ å gi seg underveis og slik gikk det.

DSC04067

DSC04081

DSC04096DSC04107Startskuddet gikk klokken 1200 og vi ble møtt med bakker. Jeg startet å gå med en gang bakken startet for å ikke bruke opp kruttet med en gang. Kroppen var full av adrenalin og glede de første 20 km. Det var så gøy å løpe med andre herlige mennesker som smilte fra øre til øre. For ikke å snakke om den flotte naturen som er her i Oslo. Jeg var aktiv på snapchat under hele løpet for å oppdatere kjæreste, familie, venner, kollegaer og følgerne mine på instagram. Det var skikkelig gøy. Video kommer.

Allerede ved 17 km merket jeg at jeg hadde vannblemmer på siden av føttene og det gjorde så vondt at jeg ikke lenger klarte å løpe frempå foten som jeg har lært meg de siste månedene. Det var nok også utløsende faktor til at hoftene mine verket sinnsykt etter hvert også. Rett etter drikkestasjonen ved Sørkedalen ventet en 3 km lang bakke som skulle ta knekken på rumpemusklaturen min. Det svei langt inni muskelfibrene og de bare skrek etter å bli strekt, men jeg fortsatte og fotsatte opp den enormt lange bakken. Under her er et bilde hvor jeg smiler opp bakken, men innerst inne har jeg så vondt! Det var som å ta bulgarsk utfall til krampa tar deg.


IMG_2805

Når jeg så 20 km på klokka og bakken var ferdig ble jeg så glad. Endelig litt nedover og bortover igjen. Men man skal ikke tulle med nedoverbakker heller. De tok knekken på beina de også. Når du hele tiden må bremse for å ikke løpe for fort nedover, det sliter på lårmusklaturen altså. Etter hvert var nedoverbakkene de værste å løpe i, særlig med blemmer på føttene og verkende hofter.

Etter den lange bakken på 3 km kom vi til et krevende parti med masse søle, bløt mose og veldig ujevnt terreng. Prøvde å unngå å bli blaut på beina de første meterne, men skjønte fort at jeg bare måtte gi opp den kampen. Her var det bare til å tråkke i bløt mose til anklene stod i vann. Det var jo litt deilig da, føttene ble endelig avkjølt.

IMG_2825Her er jeg i godt selskap med Anita.

Ved siste drikkestasjon fylte jeg vannflaskene mine, tok en bit appelsin og litt potetgull før jeg gasset på igjen. Nå var det bare 18 km igjen. Å tenke på det var helt fantastisk. Men jeg tror ikke kroppen min syns det var like fantastisk de siste 18 km. Det ble mye gåing på de siste kilometerne og særlig når vi kom til nedstgingen mot Lysaker. Den var helt forferdelig. Det var mye røtter, smale stier, opp og ned. Her fikk jeg meg en knekk. Ved 33 km måtte jeg ringe til Thomas for å få litt støtte og oppmuntrende ord. 2 km etterpå måtte jeg ringe mamma og pappa for å få enda litt mer støtte. Da var det bare 10 km igjen, på asfalt. Da måtte jeg ta i bruk lyktestolpe metoden – å løpe en lengde med lykestolper, gå en lengde med lyktestolper. Yes, det funket. Lengden fra Skøyen til Operaen er en strekning jeg syns er pyton. Den er så kjedelig, da jeg har løpt der så mange ganger før, men jeg klarte å kjenne litt glede ved at nå var det bare noen få km igjen til jeg var ferdig med ultradebuten. Når jeg kom til 1 km skiltet så jeg at det var lenger enn 1 km igjen og det var skikkelig kjipt. Tanken på å måtte løpe 600 meter ekstra var tungt, men jeg klarte å mobilisere krefter og smil til forbipasserende og funksjonærene.

IMG_2814

 

IMG_2809

Å løpe inn til mål var veldig følelsesmessig. Ikke minste det å se Thomas stå der å ta meg i mot var fantastisk. Det å vite at jeg hadde klart å fullføre hver og en av de 45,6 km var en helt fantastisk følelse. En ubeskrivelig digg følelse å løpe i mål og kunne sette seg ned på en stol å vite at du har lagt ned et godt stykke med arbeid. 6 timer 52 minutter og 59 sekunder i en meget tøff løype er jeg skikkelig stolt av. Jeg kommer tilbake og gruser deg til neste år, Ecotrail! Gleder meg! Åj, sa jeg det?

 

Drømmen om å bli personlig trener – i Dubai!

Helt fra jeg var liten har jeg hatt en liten drøm om å kunne trene andre. Jeg har slukt omtrent alt som har med trening og kosthold siden ungdomsskolen. Helt siden den gang har jeg visst at jeg skulle bli noe innen det feltet og den drømmen blir oppfylt sommeren 2016. 

dubai_tourism_banner

Det siste året har jeg hatt en skikkelig down periode etter jeg ikke klarte å stå på matte R1 eksamen som skulle ta meg videre til farmasistudie høsten 2014. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare det etter jeg var ferdig med eksamen. Vanskelig matte og meg henger ikke helt sammen. Jeg tror nok også at jeg ikke helt ville dette. Hadde jeg villet dette 100% så hadde jeg klart det. Etter det har ambisjoner om utdannelse stått litt på stedet hvil.

Jeg avsluttet også ernæringsstudie mitt i 2012 på tredje året. Jeg hadde bare ett år igjen, men jeg klarte ikke mer studie tid. Ikke hadde jeg klart å få meg noen ordentlige studievenner og jeg følte meg ikke bra nok for de i klassen. Det var sammensveiset gjenger jeg ikke klarte å trykke meg inn og følte meg liksom ikke «velkommen» i klassen. Det hadde nok antageligvis noe å gjøre med at jeg er en stille person som heller ikke er så lett å komme inn på og det gjør det dobbelt så vanskelig. Anyways, jeg skal ta det siste året på ernæring en gang i fremtiden og fullføre min bachelor som ernæringsfysiolog!

DSC03160

Nå føler jeg at jeg har fått en litt ny glød over ambisjoner om utdannelse igjen. Jeg og Thomas har nemlig bestemt oss for å dra til Dubai og ta PT utdannelse i regi av AFPT. En meget kompetent skole. Jeg gleder meg til mye trening, mye lesing, nye bekjentskaper og masse moro i Dubai. Jeg har endelig funnet igjen min gnist hva gjelder utdannelse og jobb i fremtiden.

Jeg har alltid elsket trening og særlig styrketrening så lenge jeg kan huske. Jeg startet med styrketrening i 14 års alderen og jeg digget det fra første stund. Etter det har jeg fortsatt med trening regelmessig. Jeg har sjelden hatt mer enn 1 mnd «pause» fra trening. Jeg kommer til å fortsette å trene gjennom hele livet da det gir meg masse iform av økt energi og livsskvalitet. Det ønsker jeg å gi til andre også gjennom riktig trening og riktig kosthold samt litt trening av hodet. Jeg er også veldig opptatt av hvordan hodet fungerer og jeg ønsker meg en utdannelse innen det feltet også, men jeg fokuserer nå først på å bli PT – en god PT!

IMG_2261

 

Vi blogges etter Ecotrail. Kun 2 dager igjen til det smeller og jeg skal løpe 45 km! Du kan følge meg på snapchat under brukernavnet Karolsen, der vil jeg oppdatere med video og bilder underveis i løpet. Følg meg gjerne :)

Snart er tiden inne for å løpe 45 km

Min vei mot Ecotrail har vært lang og trøblete. Jeg har under oppkjøringen vært syk 3 ganger og det har gitt meg minst 3 uker uten noen form for målbevisst trening. Men likevel er jeg klar for å løpe 45 km i Oslos skoger.

DSC02872Tights fra Casall

Jeg hadde aldri i mitt liv sett for meg at jeg noen gang skulle løpe lenger enn 10 km. Men nå er jeg her da, og skal om knappe 2 uker løpe mitt allers første ultraløp på 45 km. Jeg bare hopper over maraton jeg, og går rett på ultra liksom. Skal ærlig innrømme å si at jeg gleder meg veldig til all treningen mot dette målet er ferdig. Det har ikke vært en dans på roser og jeg har hatt ufattelig mange nedturer som nesten ikke kan veie opp for de oppturene jeg har hatt. Men for all del, jeg har jo koset meg underveis også. Det har ikke bare vært bånn i bøtta hele tiden for jeg har hatt noen sinnsykt bra økter innimellom de dårlige. Bare ta økten for 10 dager siden da jeg løp min allers første 30 km. Det hadde jeg igrunn ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle. Men her satt jeg da, etter å ha løpt 30 km på snaue 4 timer.

DSC03594Neida, jeg ble ikke så sliten som bildet sier 😉 Jeg var overraskende bra i beina og kroppen etter denne turen. Den ga meg selvtillit for at jeg skal kunne klare å løpe 45 km. Jeg hadde klart å løpe en maraton den dagen jeg la ut på mine 30 km. Så trua på at jeg skal klare å gjennomføre 45 km er der. Jeg tenker litt mer på tid jeg, men det skal jeg slutte med. Jeg kan ikke forvente å komme i mål på 4,5 timer når jeg aldri har løpt så langt før og ikke løpt en maraton en gang. Jeg har heller ikke så mye erfaring eller løpetrening, så at jeg bare gjennomfører kommer nok til å bli en seier i seg selv. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg har veldig lyst til å klare det på hvertfall 6 timer.

Under flere av øktene mot Ecotrail har jeg som i de forrige bloggene beskrevet at jeg har så liten tro på at jeg klarer ting. Det har vært en gjenganger under mange økter hvor alt bare har blitt ødelagt og jeg har blitt så forbanna og skuffet over meg selv for at jeg gidder å tenke sånn. Det er akkurat som om jeg vil meg selv vondt. Men jeg vil jo ikke det. Jeg vil bare være glad og fornøyd jeg. Er jeg det så blir jo økten veldig bra og jeg føler mestring. Men sånn er ikke frøken Karoline. Hun setter kravene til seg selv altfor høyt og blir skuffet når hun ikke klarer kravene sine.

 DSC03100

Dette bildet er fra en helg hvor jeg kjørte 20 km både lørdag og søndag. Min første back to back opplevelse. Også her fikk jeg meg to positive opplevelser. Jeg utforsket stier jeg ikke hadde vært på og bare koste meg og tiden hadde ingen verdens betydning. Jeg skulle bare løpe 20 km. Om jeg brukte 2 timer eller 4 timer spilte forsåvidt ingen rolle. Som Thomas har sagt til meg under hele oppkjøringen – «jo lenger tid du bruker, jo bedre trening i forhold til Ecotrail».

DSC03457

Dette bilde er også fra en kjempe positiv langtur på 20 km hvor jeg snek meg ned til nesten 6 min/km. Jeg smilte og var så stolt over at jeg klarte det, og det utenfor løp. Hadde jeg løpt et offisielt halvmaraton hadde jeg sannsynligvis perset. Jeg følte meg i kjempeform og jeg kunne nok gitt enda mer gass hadde dette vært et løp.

Nå gjenstår det ikke så mye trening før løpet 23. mai. Jeg både gruer og gleder meg. Gruer meg til mye folk og alt kaoset som dukker opp i hodet mitt under slike omstendigheter. Men jeg vil takle det. Jeg er ikke sur – jeg er bare litt sky hvis du skulle se meg under Ecotrail eller andre plasser.

En tung start, men jeg ser lyset i tunnelen!

Nå har det snart gått 3 uker siden min første bloggpost her. I denne posten skal jeg skrive litt om hvordan disse ukene har gått og hva jeg har jobbet med. Det er gøy og spennende å gå gjennom denne prosessen. Når jeg startet var det skummelt og tøft, men nå går det greit. Tankene om hva folk kom til å synes om meg når jeg sto frem med mine utfordringer var skumle. Nå er de tankene vekk. For i bunn og grunn er det viktigst at jeg liker meg selv, ikke hva alle andre liker og syns. IMG_2486

Første uken gikk ut på å skrive ned en del tanker og ting om meg selv. Jeg fikk en god del aha opplevelser når jeg fremførte det for min coach og samboer. At jeg i det hele tatt ønsker og vil tenke slike tanker om meg selv er jo helt absurd. Det var en wakeup call å høre meg selv snakke høyt om meg selv. Jeg har fortsatt mye å jobbe med når det gjelder å snakke meg selv opp. Det så jeg her om dagen da jeg skulle løpe 15 km. Jeg var tung i kroppen, det var vanskelig å sette den ene foten foran den andre. Pustet og peset. Når jeg har slike økter er det vanskelig å rose seg selv og «godta» at det er slik. Jeg vil jo ikke føle meg som en elefant når jeg løper, men av og til gjør jeg det og i mitt hodet fortjener ikke det skryt eller oppbacking. I stedet gjør jeg det enda værre og sier ting som, «fy fader og tragisk du er som løper så seint». Altså, jeg blir jo ikke akkurat fristet til å gi mer gass når jeg sier slike ting til meg selv, eller hva? Men jeg får meg bare ikke til å si ting som «fy fader for en råtass du er», når jeg føler meg som en elefant. Nok om det. Jeg skal bli flinkere til å si positive ting til meg selv når jeg har dårlige dager.

IMG_2499

Andre uken gikk ut på å redusere bruken av mobil og sosiale medier. Uken så slik ut;
Mandag: Ingen facebook
Tirsdag: Ingen instagram
Onsdag: Ingen snapchat
Torsdag: Fridag men hold bruken av sosiale medier til et minimum
Fredag: Mobilfri dag
Lørdag: Fridag men hold bruken av sosiale medier til et minimum
Søndag: Mobilfri dag

Det var utrolig deilig og befriende å la mobilen ligge i påska. Jeg var ikke mye innom og sjekket så jeg fikk masse tid til andre ting. Jeg har blant annet begynt å strikke og fargelagt i de nye fargebøkene for voksne. To ting som virker beroligene og meditative for meg. Å være så fokusert på en ting at du glemmer tid og sted er en fantastisk følelse.

DSC03384 DSC03379

Denne uken handler om positivitet og fokus på å endre uvaner. En uvane jeg har er å bite og pille rundt og på neglene. Det er jo ikke fint å ha oppspiste fingre til enhver tid. Så mitt positive utsagn til denne uken var «tenk så fine hender jeg kommer til å få».  Jeg har også fått i oppgave å si en positiv ting til meg selv i speilet hver morgen. Vanskelig og kanskje litt kunstig å skryte av seg selv i speilet, men jeg vet at dette funker. Det får bare være litt kunstig og falskt til å begynne med. Etterhvert vil jeg tro på det jeg sier til meg selv om meg selv i speilet og ellers i hverdagen. Jeg gleder meg til det. Jeg gleder meg mye mer nå enn for 2,5 uke siden. Hvor fantastisk er ikke det? En utrolig deilig følelse. En bekreftelse på at det jeg gjør fører meg i riktig retning.

Til slutt vil jeg anbefale alle som vil forbedre eller reflektere litt mer over livet, å lese denne boken:

JIAM227_1024x1024En meget kommersiell dame, men denne boka treffer de fleste og kan hjelpe deg hvis du er litt stuck på veien. Hvis du ikke kommer videre i din prosess om å bli bedre så les eller hør denne på lydbok.

 

Så hvordan har det gått denne første uken?

Hei dere :) Nå er det en uke siden jeg publiserte dette ærlige innlegget om mine utfordringer. Så hvordan har denne uken gått er spørsmålet? Det har vært en sinnsyk hard uke. Å komme i gang med en endring er ikke bare bare. Det virker jo enkelt, det er jo bare til å gjøre det, hoppe ut i det og bli ferdig liksom.  Å gå fra det som er trygt og godt og ut i det som er skummelt og «farlig» er ikke lett. Frykten hindrer meg i mye. Frykten for ikke å bli likt som jeg er, frykten for å bli gjort narr av, frykten for å feile. Å hele tiden kjenne begrensninger i hva man gjør er slitsomt, men jeg blir bedre. 

Jeg har mye å gå på når det gjelder bruken av mobilen min. Å hele tiden saumfare Instagram og Facebook til enhver tid er slitsomt. Det tærer på kreftene. Det tærer på selvfølelsen. Man sammenligner seg med alt og alle. Man føler seg dårligere enn de som har trent litt mer enn deg. Enn de som har spist litt sunnere enn deg. Men i bunn og grunn er det meg som lager disse følelsene. Bare meg, ingen andre. Og jeg er nok ikke den eneste som føler det slik, men jeg er en av få som tør å snakke om det. Og det er jeg stolt av.

IMG_1924

Tanken på å legge fra meg mobilen en hel time når jeg ikke har noe som helst å gjøre – gjør meg stressa. Jeg føler det gir meg kontroll å sitte på mobilen, men det er den som kontrollerer meg. Å føle kontroll er jo å kunne legge fra meg mobilen. Det burde jo føles som en befrielse å kunne legge vekk den tingen som gjør meg stressa? Dette er et helt klart tegn på at man trenger en skikkelig digital detox, men jeg blir stressa av tanken på å gjennomføre en. Det er jo ikke sånn at jeg går glipp av så mye? Eller? Det er heller tanken på at jeg skal være alene med tankene mine som skremmer meg. Hvordan skal jeg takle alle tankene og bekymringene som dukker opp i hodet når jeg ikke har mobilen som forstyrre de? Jeg må lærer meg å kontrollere tankene mine selv, uten mobilen. En dag skal jeg kunne klare å slappe av i både hodet og kropp. Helt alene. Uten noenting. Uten TV. Uten andre mennesker. Alene med tankene mine som flyr bortover som skyer på en knallblå himmel.

IMG_1934

Jeg må lære meg å tenke stort. Å sette livet i perspektiv. Tenke utenfor den lille boksen min, som jeg kaller begrensninger. Tenk så deilig det hadde vært da. Eller tenk så deilig det vil bli å tenke utenfor den boksen. Jeg gleder meg til jeg klarer det.

Jeg har denne uken lest en bok, «Lev livet uten bekymringer». Jeg tror ikke jeg har lest ferdig en bok på under 1 uke før. Jeg trenger å bli pushet på det området, så det takker jeg mamma for, for at du pushet meg til å bli ferdig med denne fantastiske boken. Jeg har startet å lese boken på nytt igjen for å få enda mer perspektiv og for å kunne bruke den aktivt i min prosess. Anbefales!

Under trening i dag kjente jeg bare en intens følelse av glede, en glede jeg ikke har kjent på utrolig lenge. Jeg måtte bare avbryte, sette meg ned å skrive hva jeg oppdaget. Og akkurat der og da innså jeg at det kun er meg selv som er ansvarlig for min glede. Det er min evne til å føle glede. Ingen andre er ansvarlig for meg, det er meg selv. Det er jeg som bestemmer om jeg vil føle glede på mine og på andres vegne. Men om man skal føle glede på andres vegne må man også kunne føle glede med seg selv.

carnegie_lev_livet_uten_bekymringer_hires

Til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med denne teksten som traff hjertet mitt dypt og inderlig. Det er fra sangen «Belong» av Joshua Radin.

«The rain falls over your face
Drowned in this place too long
Well I know that the sun shines and fights for your day
You hear it say be strong, and let it go….
Just keep holding on
Soon you’ll see that you belong.»

 

Styrke troen på meg selv!

Forandringer er vanskelig, men det er mulig. Det er mulig å forandre hele tankesettet sitt til det bedre. Jeg sier som Dag Otto Lauritzen «Ingen ting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid». Det er definitivt noe i den setningen der som gir meg et hav av håp om å klare å forandre hele mitt tankemønsker og hele den suppa jeg har rørt meg selv inn i. Jeg er så klar! Jeg er så sinnsykt klar. 

IMG_1783

Skal man se en endring i seg selv kan man ikke fortsette i de samme sporene som man hele tiden har gjort. Det vil jo naturligvis ikke skje noen ting. Ingen verdens ting kommer til å forandre seg om ikke holdningene dine endrer seg. Jeg er veldig flink til å ha skylapper foran øyene mine, og ikke klare å se hva som faktisk er bra og positivt med meg selv. Jeg ser som oftest det som er negativt først og da klarer ikke det postive å veie opp for det negative. Nå er det ikke sånn at jeg er super negativ til alt, men når det gjelder meg og troen på meg selv så sliter jeg med å se hvor bra jeg egentlig er. Jeg er jo en skikkelig bra jente og det skal jeg aldri tvile på lenger.

Ting vil ta tid. Det er ikke bare å knipse med fingrene så har man et nytt tankemønster. Det må legges ned så ufattelig mye arbeid i å endre sine mønstre, endre sine uvaner om til gode vaner og se verdien i seg selv som menneske. Det vil helt klart bli tårer, masse tårer, det har allerede blitt masse tårer i å innse at man trenger en endring. Jeg skal ikke forandre meg som person, det går ikke og det vil jeg heller ikke og det er viktig for meg å presisiere. Men noe endringer med meg vil jo forekomme. Jeg vil jo ikke være den innesluttede jenta, jeg vil være den som smiler bredest og tør å gjøre noe ut av seg selv. Jeg vil ikke bli en annen, men jeg vil bli en sinnsykt bra versjon av Karoline. 

IMG_1718

Jeg skal endre på alle tankene som setter begrensninger for meg selv. De skal være ikke eksisterende i min nye hverdag. De eneste tankene jeg skal høre på er de som drar meg opp, de som brer en kappe av selvtillit over meg. Jeg beundrer de som klarer å dra seg selv opp på vanskelige dager, på dager hvor alt er bånn i bøtta. Det er noe jeg må lære, noe jeg må kopiere fra de beste. Nå er jeg så heldig at min samboer selv har gått igjennom en endring og skal hjelpe meg på veien. Kan han, så kan jeg. Kan han lære å snakke seg selv oppover, så kan han lære meg å gjøre det samme. Jeg trenger denne egenskapen da jeg skal løpe mitt viktigste løp 23. mai. Der kan jeg ikke miste trua på meg selv halvveis. Dette blir en fin bekreftelse på hvor langt jeg har kommet i prosessen. Klarer jeg 45 km, så klarer jeg alt. Eller nei, jeg KLARER å løpe 45 km den 23. mai. Det skal jeg være et levende bevis på. Et bevis på at man klarer det man vil her i livet.

IMG_2214

Jeg vil avslutte med å virkelig takke for all støtten jeg har fått i forbindelse med dette prosjektet. Setter så utrolig pris på det, det varmer.

 

Prosjekt «Hvem er jeg og hvor vil jeg»? Et ærlig innlegg!

Hei, dette er min nye blogg som jeg kommer til å begynne og blogge fra. Jeg starter opp et prosjekt i samarbeid med Thomas om å få meg mest mulig glad og sterk i hodet. Jeg har signert under en kontrakt sammen med han om at jeg skal følge programmet han designer til meg. Jeg har stort forbedringspotensiale hva gjelder mine tanker om meg selv. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg har slitt og sliter fremdeles med tankene som flyter rundt som en suppe i hodet mitt. Her kommer et åpent og ærlig blogginnlegg om mine dypeste tanker. 

IMG_2228

Jeg har tidligere slitt med overspising, men det er heldigvis ute av systemet for godt. Jeg sitter fortsatt igjen med en stor usikkerthet om meg selv. Det er ingen tvil om at jeg har godt av å komme ut av komfortsonen og utfordre meg selv litt. Et stort hinder i min hverdag er min sjenanse og tanker om hva folk syns om det. Herregud, jeg er jo faktisk flau over å være sjenert og innesluttet og et hinder i min hverdag om å klare å finne mitt poteinsial. Det er vanskelig å bare være Karoline for jeg er så redd for hva folk kommer til å syns om meg. Hvor slitsomt er ikke det da? Når du hele tiden føler du må skjule deg selv ved å være sjenert og innesluttet. Det er jo ikke sånn at jeg omringer meg med fæle folk, jeg omringer meg jo med fantastisk flotte mennesker både på jobb og privat. Dette er et mønster jeg har surret meg fælt inni og har store problemer med å komme ut av. Dette leder jo til en haug med bekymringer og unødvendig stress som tar mye krefter av meg og som jeg håper blir borte på veien. Det er rart å sitte å skrive dette for det blir en liten realitycheck på hvordan jeg faktisk har det og hva jeg må jobbe med. Jeg må jobbe mye, hardt og intenst for at mitt mindset skal bli mer positivt. Heldigvis har jeg verdens beste støtte i min kjære som klarer å se protensialet i meg og som skal vie mye av sin tid til å hjelpe meg i å bli en bedre versjon av meg selv. Kilsjè, men det er sant. I tillegg til Thomas har jeg også min fantastiske famile som også ser det flotte i meg.

DSC02326
Jeg skal snu totalt om på mine tanker i tiden fremover. 

Dette er nok også en av grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre ernæringsstudiet slik jeg ønsket og ville. Jeg la hele tiden ut feller for meg selv hvor jeg klarte å snuble i dem hver gang. Jeg jobbet ikke hardt nok og så ikke hvor stor kraft som bodde i meg. Hvor stort poteinsial jeg egentlig innehar i meg. Hvordan jeg hele tiden klarer å grave og dra meg selv ned og ikke ha trua på meg selv. Et sort hinder om du ønsker  opp og fram her i livet. Vel den tiden har jeg satt en stopper for nå.

DSC02274

Det er skummelt, skikkelig skummelt å åpne seg på den måten. Man viser sin mest sårbare side. Den siden du egentlig ikke vil vise til noen andre. Ikke en gang deg selv. Man bare fortrenger det i håp om at det skal bli bedre. Bare det blir litt finere vær ute, blir litt tynnere, litt bedre på trening, litt bedre på jobb. Men nei, det blir ikke bedre om du ikke velger å jobbe med deg selv, hodet ditt, tankene dine.

Jeg har allerede fått min første oppgave som varer i en 1 uke og den handler om refleksjoner i forhold til mitt eget liv, hvem jeg er og hvor jeg vil. Jeg vil få ett spørsmål hver dag fra mandag til lørdag og søndag er fremføringsdag. På hver oppgave vil jeg få bestått eller ikke bestått. Jeg kjenner jeg gleder meg litt til å ta fatt på denne store oppgaven som forhåpentligvis skal gi meg en åpenbaring om hvor fantastisk jeg egentlig har det og kommer til å få det.

tumblr_lpet96Gbdy1qzys5jo1_5001
Jeg skal skape harmoni i sjelen min. En slags fred jeg ønsker å oppnå inni kroppen min. En avslappet og rolig følelse. En åpen og mindre sjenert utgave av meg selv. En som tør å snakke foran folk, en som tør å gjøre ting som er veldig skummelt, en som tør å gå utenfor konfortsonen. Og ikke minst, en som tør å like seg selv for den hun er♥